Dette ble markert på en større konferanse i Polen i november. Det er blitt en rekke avtaler som partene har blitt enige om i løpet av disse 20 årene. Tre av disse er blitt direktiver og en del av EØS-avtalen. Dette er en avtale om foreldrepermisjon i forbindelse med sykt barn, en avtale om rettigheter for deltidsansatte og en for rettigheter for midlertidig ansatte. I tillegg er man blitt enige om en del avtaler som forblir avtaler bare mellom partene og som i ulik grad er blitt iverksatt i de ulike landene. Dette dreier seg om spørsmål om stress, likestilling, livslang læring og et inkluderende arbeidsliv.
Den neste store utfordringen kommer den 8. desember da partene setter seg ned for å se om de kan forhandle fram endringer i EUs arbeidstidsdirektiv.
Avtalen som er grunnlaget for at partene i Europa kan føre forhandlinger var en avtale som bare omtales som 31. oktober 1991 avtalen. Med god hjelp av Europakommisjonen lyktes det for de tre hovedpartene: fagbevegelsen, DEFS, private arbeidsgivere, UNICE, og offentlig arbeidsgivere, CEEP, og bli enige om en slags hovedavtale for europeiske forhandlinger. Bakteppet var EUs store plan ført i pennen av den daværende EU-kommisjonspresident, Jacques Delors, om det indre marked som bare het plan 1992.
Delors mente at arbeidslivets parter måtte trekkes mer direkte inn i utviklingen av regelverket for å kunne gå med på det indre markeds prosjektet som er utgangspunktet for EØS-avtalen og som gir blant annet Norge full adgang til det indre marked. Fram til 1991 hadde det vært lite regelverk på arbeidslivets område i EU. Dette var overlatt til nasjonalstaten å fastsette med eller uten arbeidslivets medvirkning. Delors tanke var at EU trengte det han kalte en sosial dimensjon i tillegg til den økonomiske. Dette var nødvendig for å få fagbevegelsen med på å akseptere det indre marked som også ville føre til økt konkurranse og avregulering.
Det som kanskje overrasket partene selv etter at de var blitt enige om avtalen, var at den ble så å si klippet i sin helhet inn i EUs nye traktat som ble vedtatt i Maastricht i desember 1991 og som fikk navnet etter byen. Men siden Storbritannia ikke ville være med ble teksten en sosial protokoll som ble akseptert av 11 av EUs daværende 12 medlemsland. Senere da Labour kom tilbake i Downing street i 1995 ble protokollen en del av den nye Amsterdamtraktaten og dermed også gjort gjeldende for Storbritannia.
”Alle” på konferansen er helt enige om avtalens betydning og ikke minst partenes sentrale rolle i utformingen av regelverk på europeisk nivå. Men det er en slags skjebnens ironi at konferansen finner sted på et tidspunkt hvor det står ganske dårlig til med den sosiale dialog i en rekke EU-land. Innstrammingstiltakene i mange land er satt i verk uten noen form for konsultasjoner med arbeidslivet parter og ofte mot deres ønsker. Engelskmenn kaller slikt for ”lipservice” eller å snakke folk etter munnen.
 |
”Sjefen for det hele”, heter László Andor, og er kommissær for arbeidsrettsspørsmål og sysselsetting i Europakommisjonen. Han er sosialist og fra Ungarn, men ble utnevnt som kommissær av den forrige regjeringen og ikke den nåværende som kjører en hard kamp mot fagbevegelsen i Ungarn. Andors problem er ikke hva han selv mener, men at det er vanskelig for ham å få gjennomslag internt i kommisjonen for sine forslag og ideer fordi de fleste kommissærer er oppnevnt av konservative regjeringer. Men han framholdt at i de land hvor man har en slik dialog går alt så meget bedre. Men navnene på slike land forble usagt, selvsagt, fordi det kunne jo stille de andre i forlegenhet. Det må man bare ikke gjøre som kommissær.
I arbeidstidsaken la han ansvaret på partene for å finne en løsning. - Dette er bedre enn en hestehandel mellom to statsministere. Lyktes man der hvor Europaparlamentet og 27 lands regjeringer har mislyktes, vil det i så fall være den viktigste avtalen partene har nådd fram til, var hans budskap.
Dagens økonomiske krise er kun løsbar gjennom en reell sosial dialog, var hans budskap. Den nyutnevnte polske arbeidsminister fulgte opp i samme tone, selv om heller ikke hans regjering er så veldig hissig til å snakke med fagbevegelsen. Da foretrekker de heller å snakke med arbeidsgiverne. Polen leder EUs formannskap i dette halvåret og det er forklaringen på at konferansen ble lagt til Polen.
Utviklingen i disse 20 årene har gått fra svært konkrete avtaler som er blitt gjort om til lover, til ”autonome” avtaler med begrenset effekt og rekkevidde. Mange i fagbevegelsen er derfor bekymret over hva som kommer ut av den europeiske sosiale dialog.
Teksten er hentet fra LO-kontoret i Brussel
